Historien om trollet
”Jeg er et troll stort og svært”, synger jeg i en av sangene mine. Ja, stor og svær det er jeg. Når du ser meg sittende på Gratishhaugen rager jeg nesten 7 meter over bakken. Stort og svært høres kanskje farlig ut, men det stemmer ikke helt. Jeg er et snilt troll.
Navnet mitt fikk jeg av elgen og musa som jeg møtte da jeg kom til Holmenkollen. De var de første jeg traff, og de ga meg navn etter stedet. Det synes jeg var greit.
Det var ganske stille og rolig da jeg kom hit i grålysningen, men litt senere på morgenen skal jeg si det kom mange mennesker, og de fleste av dem var barn. Etter en stund forstod jeg hvorfor. Det var nemlig Barnas Holmenkollendag. 10. mars 2002 var datoen, ikke at jeg skjønner meg så mye på datoer. Det yrte i hvert fall av barn den dagen – og alle gikk på ski. Jeg trodde en stund at alle barn har ski på bena bestandig, men siden har jeg forstått at det har de ikke.
Du lurer kanskje på hvordan jeg kom til Holmenkollen. Jo du ser, jeg holdt egentlig til langt inne i Nordmarka og hadde det rolig og fredelig der, men så møtte jeg en dag en kar uti skogen. Han het Nils Aas. Han er billedhugger, sier de. Jeg vet ikke helt hva det er, men han fulgte meg til Gratishaugen. Han mente jeg kunne ha moro av å sitte og følge med på hva mennskene holder på med. Men jeg tror nok han hadde en liten baktanke. Han mente nok at menneskene kunne ha godt av å møte et troll.
Vi troll viste oss oftere for menneskene før. Det som er litt leit er at mange tror at vi er slemme og sprekker når sola skinner. Det er bare de slemme trollene som gjør det. Vi som er snille, sprekker ikke. Så jeg blir nok sittende her på Gratishaugen i regn og solskinn og følge med på hva som skjer. Ja, og så har jeg jo fått selskap. Vesletrollet kom tuslende en dag, og siden har han blitt her. Hvis han ikke er ute og prøver å finne ut av saker og ting , sitter han ofte på fanget mitt og titter på verden sammen med meg. Er du heldig treffer du ham hvis du kommer og besøker meg.
Hilsen Kollentrollet.
Navnet mitt fikk jeg av elgen og musa som jeg møtte da jeg kom til Holmenkollen. De var de første jeg traff, og de ga meg navn etter stedet. Det synes jeg var greit.
Det var ganske stille og rolig da jeg kom hit i grålysningen, men litt senere på morgenen skal jeg si det kom mange mennesker, og de fleste av dem var barn. Etter en stund forstod jeg hvorfor. Det var nemlig Barnas Holmenkollendag. 10. mars 2002 var datoen, ikke at jeg skjønner meg så mye på datoer. Det yrte i hvert fall av barn den dagen – og alle gikk på ski. Jeg trodde en stund at alle barn har ski på bena bestandig, men siden har jeg forstått at det har de ikke.
Du lurer kanskje på hvordan jeg kom til Holmenkollen. Jo du ser, jeg holdt egentlig til langt inne i Nordmarka og hadde det rolig og fredelig der, men så møtte jeg en dag en kar uti skogen. Han het Nils Aas. Han er billedhugger, sier de. Jeg vet ikke helt hva det er, men han fulgte meg til Gratishaugen. Han mente jeg kunne ha moro av å sitte og følge med på hva mennskene holder på med. Men jeg tror nok han hadde en liten baktanke. Han mente nok at menneskene kunne ha godt av å møte et troll.
Vi troll viste oss oftere for menneskene før. Det som er litt leit er at mange tror at vi er slemme og sprekker når sola skinner. Det er bare de slemme trollene som gjør det. Vi som er snille, sprekker ikke. Så jeg blir nok sittende her på Gratishaugen i regn og solskinn og følge med på hva som skjer. Ja, og så har jeg jo fått selskap. Vesletrollet kom tuslende en dag, og siden har han blitt her. Hvis han ikke er ute og prøver å finne ut av saker og ting , sitter han ofte på fanget mitt og titter på verden sammen med meg. Er du heldig treffer du ham hvis du kommer og besøker meg.
Hilsen Kollentrollet.
